Nettverksnytt

Månedens alumn februar: Karin Afeef

8. februar 2017 • Stål Garberg

Karin Afeef anbefaler alle UWC-elever å tatovere «godt nok!» i panna. Som halvt norsk og halvt maldivisk tilbrakte hun sine første seks år på en øy i det indiske hav, før hun flyttet med familien til Norge, nærmere bestemt Kolsås i Bærum. Karin gikk på Pearson College i Canada fra 1998 til 2000, og jobber nå som seksjonsleder for migrasjonsenheten i Norges Røde Kors.

Hvorfor bestemte du deg for å søke på UWC?
Jeg husker at UWC virket som en fantastisk mulighet til å få reise ut i verden og møte spennende nye mennesker. Jeg lette nok etter noen nye utfordringer og følte meg mer enn klar til å flytte hjemmefra!

Hva har UWC betydd for deg?
Det er vanskelig å sette ord på hva UWC har betydd for meg. Mine to år på Pearson har satt dype spor. Jeg vil påstå at erfaringene fra UWC i stor grad har formet meg som person, det er en del av min identitet. Men for å være litt mer konkret: UWC har for meg først og fremst betydd fantastiske vennskap, nye måter å se verden på og et stort behov for å gjøre en innsats for andre og for samfunnet jeg lever i.

Hvordan var tiden din på UWC? Er det noen episoder du husker spesielt godt?
Når jeg ser tilbake, så tenker jeg på tiden på UWC som glansdager, der alle minner kommer i et lyserosa filter av fred og kjærlighet. Også vet jeg jo at det ikke alltid var sånn. Ikke alle dager var fantastiske og jeg savnet også familien min og vennene hjemme. Det var jo også en ungdomstid, som for alle andre, der man hadde mye å finne ut av på godt og vondt.

Likevel, jeg hadde det utrolig gøy og fint på skolen – mest av alt på grunn av det sosiale livet. Jeg opplevde  stor takhøyde for å  være den man var, uten å bli dømt eller satt i bås. Her var det rom for alle. Det var en befriende følelse.

Tiden min på UWC handlet mye om teater. Jeg var en dedikert Theatre Arts Higher student. Friluftsliv eller «Wilderness activity» som det het, var også noe jeg drev mye med, med klatring og grotteturer som de store høydepunktene. Ellers var det mye fjas og moro, lite søvn og lange samtaler som jeg husker best.

En episode som gjorde inntrykk var da mormoren min døde i løpet av førsteåret mitt. Jeg hadde bare gått på skolen en måned og kunne ikke dra hjem til begravelsen. Selv om jeg knapt kjente noen på skolen ble jeg overøst med meldinger, klemmer, sjokolade, omtanke og ivaretakelse fra så og si hele skolen. Da følte jeg at jeg hadde kommet til et trygt og bra sted.

Kan du fortelle litt om hva du har gjort etter UWC ?
Etter UWC har jeg gjort mye rart. Rett etter skolen tok jeg et friår og flyttet til Maldivene for å bo med pappas familie. I god UWC-stil var jeg frivillig for en kvinnehelseorganisasjon, og jeg tok også initiativ til å etablere nasjonalkomiteen for UWC på Maldivene. I løpet av det året fikk vi satt igang opptak av de to første maldiviske UWCerne – Theema og Yasir. Jeg hadde et stort ønske om at også maldivisk ungdom skulle få mulighetene som jeg hadde fått til å gå på UWC.

Etterhvert endte jeg opp i England for å studere. Under studiene jobbet jeg mye frivillig med enslige mindreårige asylsøkere, og jeg utviklet en stor faglig og personlig interesse for migrasjonsspørsmål. Som følge av dette tok jeg en mastergrad i «Forced Migration». Deretter fulgte noen år i Israel, for å bo sammen med min co-year og kjæreste Or. Vi ble sammen fem år etter UWC og er i dag gift og har to fine gutter på sju og to år.

I Israel jobbet jeg for FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) med oppfølging av nyankomne asylsøkere. Deretter flyttet vi «hjem» til Norge og jeg var heldig å få jobbe noen år ved Norsk Fredsforskningsinstitutt (PRIO), før jeg begynte i Norges Røde Kors i 2011. I dag er jeg seksjonsleder for migrasjonsenheten der.

Har du noen tanker rundt hvilken rolle UWC bør ha i dagens samfunn?
Dette var et stort spørsmål. UWC har helt klart har en viktig rolle å spille, som en pådriver for interkulturell toleranse og forståelse, i en verden der vi ikke kan ta slike verdier for gitt. Vi må utfordre ideen om at disse verdiene er «naive», og vi må hele tiden minne om verdien av kunnskap, innsikt, og et ønske om å forstå, også i møte med tankesett eller ideologier som man tar sterk avstand fra.

Hvilke tips eller råd vil du gi til nye eller nåværende UWC-elever?
En uheldig bieffekt av UWC på noen (inkludert meg selv) er at man hele tiden har skyhøye forventninger til en selv og hva man skal oppnå i livet. Et tips og råd fra meg er å senke skuldrene og tatovere «godt nok» i panna!