Nettverksnytt

Månedens alumn juni 2015: Kristoffer Rønneberg

10. juni 2015 • Kaia Tetlie

Hva har UWC betydd for deg? 

Enormt mye. Det er utvilsomt de to viktigste årene i livet mitt. Akademisk fikk jeg en mulighet til å strekke meg mye lenger enn jeg trodde var mulig. Sosialt lærte jeg om vennskap, flørting og kjærlighet på tvers av kulturer og landegrenser. Idealisten i meg ble dessuten styrket så grundig at mye av den litt barnlige troen på et utopisk kardemommesamfunn — en verden der folk flest er greie med hverandre — sitter godt forankret i ryggmargen et sted. 
 
Tror du at du ville vært der du er i dag hvis du ikke hadde gått på UWC? 
Det er helt umulig å si. Men jeg vet at erfaringene og det internasjonale perspektivet fra UWC har vært sentrale medhjelpere i ryggsekken de siste 18-20 årene. Jeg har tilbrakt mesteparten av tiden siden UWC i utlandet. Det hadde jeg nok ikke gjort ellers. Baksiden av akkurat den medaljen er at jeg er rastløs — jeg er blitt så vant til å røre på meg at jeg hutrer litt av tanken på å være på samme sted for lenge av gangen. 

Hva husker du best fra UWC? 
Bortsett fra alle de åpenbare tingene du kan lese om i UWC-brosjyrene? Alle husreglene vi brøt! Oj, som vi snek oss rundt i mørket. Tenåringer er tenåringer. 

Kan du fortelle oss litt om din karriere og hvorfor du bestemte deg for å bli journalist? 
Jeg hadde arbeidsuken i 8.klasse hos en lokal radiostasjon i Oslo. Omtrent samtidig begynte jeg å spare på utklipp fra utenrikssidene i norske aviser. Jeg syntes internasjonal politikk var spennende, og jeg elsket å skrive. Som 14-åring bestemte jeg meg for å bli journalist. I 2000 fikk jeg min første sommerjobb i Dagens Næringsliv. Jeg har aldri vært så nervøs som den første dagen på jobb der. 

Du har jo nettopp gitt ut en ny bok. Kan du fortelle litt om boken og hvorfor du har valgt å skrive om Myanmar? 
Boken er en hybrid. Den er en reiseskildring og et blikk tilbake i landets historie. Det er også et forsøk på å forklare hvordan landet har gått fra å være et isolert militærdiktatur til å være et gryende demokrati. Jeg besøkte Myanmar som journalist i 2010 og ble slått av håpløsheten blant folk jeg møtte der. Året etter dro jeg tilbake og opplevde en total forvandling. Frykten var erstattet av fremtidshåp. Folk snakket åpent om politikk. Plakater av Aung San Suu Kyi hang i butikkvinduene. For meg er Myanmar en av de få positive historiene i verdenspolitikken de siste fem årene. Og jeg befant meg plutselig i en situasjon der jeg hadde erfaringer, nysgjerrighet og kilder som gjorde det mulig å gi seg i kast med et sånt prosjekt. Det var utrolig givende å gjøre, men det ble kanskje i meste laget å skrive bok samtidig som jeg har en korrespondentjobb som ikke akkurat er en 9-4-jobb. 

Har du noen tips/råd å gi til nye og nåværende UWC-elever? 
Ikke la deg skremme av essays, IB-gjennomsnitt og det akademiske presset. Det tar tid å komme inn i systemet. UWC har gode lærere som vil lose deg i havn, så lenge du bidrar og er villig til å lære. Husk å bruke ferier og langhelger på å reise rundt i nærområdet — UWC-tiden er en unik mulighet til å lære et nytt sted å kjenne. Husk å puste med magen og å tenke med hjertet. Husk at alle rundt deg fortjener den samme plassen som deg og at UWC-opplevelsen kanskje er enda mer eksotisk for noen av dine medelever enn den er for deg. Og husk, som min samfunnsfaglærer lærte meg en gang i tiden: «In the midst of events there is no perspective.»